Ærlig og sårbart fra en mor
«Så sier hun plutselig ‘du burde ikke ha på deg den buksa hele tiden. Det er så lett å ese ut i den uten at du legger merke til det.'»
Sitatet er fra boka Vår vei ut, og ført i pennen av Selma Løvendahl Mogstad Leraand. Kommentaren fikk hun fra moren, rett før hun begynte å utvikle en alvorlig spiseforstyrrelse som 16-åring. Nå er Selma 19, og i tilfriskning – med god hjelp fra både foreldre og BUP. Boka er skrevet av moren Kari Løvendahl Mogstad og Selma i fellesskap. Mogstad er kjent som lege, meningsytrer og forfatteren bak boka Kroppsklemma (2017), som handler om kroppspress og utseendefokus. Men i denne boka deler hun sine personlige erfaringer som pårørende.
I sin del av boka setter moren ord på den vanvittige maktesløsheten man kjenner når den man elsker høyest, skader seg selv med døden som mulig utgang. Tøft er det også å lese om Selmas smerte når hun dras mellom å holde seg sykelig tynn og å gjøre familien til lags. Bokas særlige styrke ligger i det insisterende kravet om å bli møtt med empati – både for den syke og de pårørende. For selv om det er hard kost, tror jeg mennesker i lignende situasjon kan finne trøst i å lese at de ikke er alene om erfaringene. Det er også flere sider ved historien vi alle kan lære noe av.
Da samfunnet stengte ned under pandemien, følte Selma lettelse. Det var deilig å få fri fra en hverdag fylt til randen av korøvelser, ordførerverv i Ungdommens bystyre og arbeid for toppkarakterer i alle fag, skriver hun. I bokens siste og mer argumenterende del viser moren hvordan sosiale medier påvirker kroppsbildet vårt, og Selma forklarer i detalj hvordan ulike Instagram-, Snap Chat- og Tik tok-kontoer bidro direkte til å opprettholde anoreksien.
Her tenker jeg også at jeg blikket kan løftes enda noen hakk: Å være tynn er jo bare én av mange måter å være vellykka på. Når drivkraften vår blir konkurranselyst, heller enn livslyst, er det fare på ferde. Det kan dreie seg om kroppsvekt, men også karriere, antall venner eller hvor godt man funker som familie. Vi gjør oss selv til varer, og de sosiale mediene blir kanaler for reklame og konkurranse. Et sånt kommunikasjonsklima kan i seg selv skape lav selvfølelse.
Bokas særlige styrke ligger i det insisterende kravet om å bli møtt med empati – både for den syke og de pårørende.
Så hva ble veien ut for Selma og moren? Ifølge begge forfattere var det mat som medisin, terapi og det å samles mot spiseforstyrrelsen som felles fiende. Jeg tror nok også kjærligheten som kommer til syne mellom de to har hatt mye å si. Morens selvgranskende holdning og ansvaret hun tar for sin egen rolle som forbilde, er sikkert også en medvirkende årsak til at det går bedre med Selma i dag. Mogstad har mange gode råd, men dette synes jeg er det viktigste: Ikke la skam og usikkerhet føre til at dere bærer på dette helt alene, bruk mennesker dere er trygge på.
Som en protest mot samfunnets usunne perfeksjonskrav, viser hun at det holder i massevis å være en god nok mor – om man er villig til å være åpen om egne feil og vise sårbarhet. Slik blir hun også forbilde for foreldre i lignende situasjon.
Boktittel: Vår vei ut – en fortelling om spiseforstyrrelse, skam og håp
Forfatter: Selma Løvendahl Mogstad Leraand og Kari Løvendahl Mogstad
Forlag: Cappelen Damm 2022
Sider: 268