Videoterapi gir nye muligheter
Da pandemien stengte ned Norge, var psykologtime på skjerm fortsatt ganske nytt. Nå tror forskerne dette vil bli et viktig tilbud framover. Men det må gjøres på brukernes premisser.
— Det har vært utrolig viktig for meg å ha dette tilbudet, sier en student som under pandemien har hatt terapi via videosamtaler.
— Jeg var litt nervøs for at det ville være annerledes, om jeg ville klare å snakke om følelser, og for kroppsspråket – rett og slett om terapi på nett ville fungere. Men det gjorde det.
Studenten ønsker å være anonym, men delte sin historie på et webinar om mental helse og digitalisering, arrangert av Senter for Nasjonal E-helse-forskning.
I desember 2019, altså rett før pandemien, begynte Blå Kors kompasset å tilby terapi på nett til barn og unge mellom 13 og 35 som har vokst opp i hjem med alkohol- og rusproblemer.
—Vi ønsket å bli et landsdekkende lavterskeltilbud, forteller Frøydis Eidheim, nasjonal leder for Blå Kors kompasset.
Så stengte Norge ned.
— For dette prosjektet kunne timingen knapt vært bedre, sier Eidheim.
— Fra en rolig start måtte vi bare trykke på knappen og få alle – både behandlere og pasienter – over på nett.
Siden da har Kompasset gjennomført over 8000 timer terapi via videosamtaler. Samtidig har forskere fra Nasjonalt senter for e-helseforskning (NSE) fulgt opp med intervjuer, både med brukerne og behandlere for å forstå hva, hvorfor og hvordan digitale løsninger kan fungere.
Stort potensial — Oppsummert ser vi at videosamtaler fungerer godt for denne målgruppen, sier Marianne Trondsen, seniorforsker ved NSE. — Men det må tilrettelegges for at brukeren kan ha videobasert samtaleterapi på et trygt sted hvor man kan snakke uforstyrret.
For forskerne har prosjektet vært en unik mulighet til å forske på bruk av videobasert oppfølging i en helt spesiell tid, siden så mange måtte velge nettbaserte løsninger på grunn av pandemien.
— Det har vært veldig spennende å jobbe med. Tidligere forskning har i større grad hatt fokus på helsepersonells erfaringer, her har vi fått innsikt i brukernes opplevelser. Det er jo til syvende og sist de som skal bruke et slikt tilbud. Mer enn halvparten av våre respondenter oppga at de ønsker en kombinasjon av videosamtaler og å møte opp fysisk på kontoret.
Det er viktig at tilbudet tilpasses den enkelte. — For noen vil det videosamtaler være den beste løsningen, andre ønsker å møte fysisk. Men videosamtaler har et stort potensial for å kunne gi et bredt og fleksibelt tilbud innen psykisk helse framover – og det er jo et viktig mål, sier Trondsen.
Høy terskel for å søke hjelp Kompasset samarbeider tett med sine brukerråd for å utvikle tjenesten.
— I starten, før pandemien, var mange skeptiske. Men nå har vi erfart nytteverdien, sier Eidheim. — For unge som bor i distriktene eller har opphold utenlands i forbindelse med studier, er alternativet et digitalt tilbud eller ingenting. Tilbudet har truffet godt, men de aller yngste mellom 13 og 17 år har i mindre grad benyttet det enn vi trodde.
De yngste brukerne følte seg mindre trygge, og det var vanskelig å ha en uforstyrret terapitime, forteller forskerne.
Barn og unge som har vokst opp i hjem med alkohol- og rusproblemer er en gruppe som kan ha høy terskel for å søke hjelp, forteller Eidheim.
— Det følger ofte et stort sosialt stigma rundt alkohol- og rusproblemer, og barn er svært lojale mot foreldre. Samtidig vet vi at denne gruppen lever med store belastninger, mye bekymringer og ustabilitet. Flere opplever vold og overgrep. Mange må ta mye ansvar hjemme, for husarbeid og mindre søsken, og mange føler seg veldig alene. Digitale tilbud kan senke terskelen for å ta kontakt, og nå flere i målgruppa.
Sett av tid rundt timen Studenten bor utenlands, og har tidligere lagt terapitimene til ferier når hun er i Norge og kan møte opp i kompassets avdeling. Å møtes fysisk har gitt noen rammer rundt terapien.
— Når jeg kommer, blir jeg møtt av behandleren med en kopp kaffe, og så snakker vi litt løst i begynnelsen. Og når jeg drar har jeg reisen hjem til å reflektere over alt vi har snakket om. Det tror jeg er viktig å ta med seg til digitale løsninger, forteller hun.
— Sett av tid både før og etter timen. Sørg for at du er et sted du kan være alene, og at du fysisk er i et rom du kan føle deg trygg. Noe av det viktigste for meg var at terapeuten selv var så sikker på at dette ville fungere og være positivt for behandlingen. Via video kan jeg få hjelp når noe skjer, jeg må ikke vente til jeg er tilbake i Norge og kan gå fysisk på et kontor. Jeg kan ikke understreke nok hvor viktig dette tilbudet har vært for meg, og jeg håper at ved å dele kan jeg få flere til å bruke tilbudet.
Forsker advarer: Ofte kan det bli dem man helst ønsket å hjelpe som blir stående igjen
Teknologiske hjelpetiltak kan forsterke ulikheter. De som har mest fra før, får mest ut av dem.
Av Nanna Baldersheim
— De fleste nye tiltak og teknologier er som regel ressurser som utnyttes i større grad av de som både er en del av utviklingen og som er i bedre posisjoner til å få vite om dem og hvordan man bruker dem – altså de som har generelt sett minst behov for «hjelpetiltak» og «hjelpeteknologier» fra før, sier Daniel Weiss ved Universitetet i Nord. Han forsker på samspillet mellom sosial ulikhet, helse og teknologiske nyvinninger.
Men kan nye digitale psykiske helsetjenester nå folk som ellers ikke ville ha fått hjelp eller spurt om hjelp selv?
— I noen tilfeller gjør de absolutt det.
Men forskeren understreker at vi må være nøye med hvordan vi undersøker virkningene av slike tiltak. Weiss opplever at mange av dem som er veldig positive til teknologiske løsninger spør enkeltpersoner. Og de forteller ofte at de har fått god hjelp av teknologien.
Men hvis vi undersøker hva som skjer i større grupper, for eksempel «ungdom mellom 13 og 17 år» eller «kvinner over 50 år» og liknende, ser det gjerne annerledes ut, forklarer forskeren.
— Ser man på enkeltindivider, kan man ofte finne eksempler på at et teknologisk hjelpetiltak har hatt betydelig positive effekter på disse individer – og det er kjempebra. Men ser man på populasjonsnivå, altså i større grupper, er det ofte motsatt. Her ser vi at disse ofte øker ulikheter og utnyttes best og mest av de som har mest fra før.
Ny teknologi kommer stadig raskere, og noen mennesker vil alltid bli forbikjørt når det skjer. Ofte kan det bli dem man helst ønsket å hjelpe som blir stående igjen.
— Og hva bruker vi for å hjelpe disse menneskene da? I disse dager – hvor teknologieiere har mye makt for å styre diskursen og utviklingen – er det vel enda en ny teknologisk løsning, gjerne så lite regulert i en markedsøkonomi som mulig, advarer Weiss.
