Bekymringsfullt fravær markant opp etter pandemien

I Norge har alle barn rett og plikt til grunnskoleopplæring, og til et trygt og godt skolemiljø. Men ikke alle barn opplever skolen som trygg og god. Noen av dem svarer med å trekke seg unna skolen. Fenomenet kalles ofte skolevegring, bekymringsfullt fravær eller ufrivillig skolefravær. Hvor mange barn i Norge som sliter med dette, har verken forskere eller myndigheter gode tall på.

– Det finnes ingen nasjonal oversikt. Min forskning tyder på at det er ca én elev i hver klasse – 3,6 prosent – som strever med dette. Skole og pedagogisk-psykologisk tjeneste rapporterer om en økning og at det forekommer oftere hos yngre elever, sier førsteamanuensis ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger, Trude Havik.

Økning i fravær

Lise Marie Sæhle, som er leder for Fagteam for fravær og nærvær i skolen ved pedagogisk-psykologisk tjeneste i Oslo, kan bekrefte dette.

– Mine samarbeidspartnere i barne- og ungdomspsykiatrien og vi i pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) ser en økning i skolevegring og skolefravær, og kanskje er den noe høyere per i dag enn hva forskningstallene tidligere viste, sier Sæhle.
Hun har sett en jevn stigning over mange år, og at det bekymringsfulle fraværet gikk markant opp etter pandemien. Før var dette et ungdomsfenomen. Nå gjelder det stadig flere også på barnetrinnet.

En elevs skolefravær blir ofte regnet som bekymringsfullt når det nærmer ti prosent, men kan også være bekymringsfullt fra dag én, ut fra årsaken til fraværet. Begrepet skolevegring har blitt et etablert begrep innen forskningen, selv om det er omdiskutert fordi det legger «skyld» på barnet/ungdommen. Før i tiden kalte man gjerne alt udokumentert skolefravær for skulking.

– Begge deler er bekymringsfullt fravær og de kan overlappe. Men grovt sett kan vi si at elever som skulker, synes skolen er kjedelig og uinteressant og derfor unngår den. Dette er også barn som strever og trenger hjelp. De som vegrer seg, har gjerne egentlig lyst til å gå på skolen og kan være skoleflinke, de bare klarer ikke å gå på grunn av et emosjonelt ubehag. Dette er ofte de stille barna, som kan være vanskelige å oppdage, sier Trude Havik, som har tatt doktorgrad på temaet.

De første tegnene

Som regel er det foreldrene som ser de første tegnene.
– Barn sier kanskje at de er syke, trøtte, har vondt i magen, vondt i hodet eller virker triste. Det er typisk at foreldrene må overtale dem til å gå på skolen. På skolen ser man kanskje at de ofte ber om å få gå hjem. Kanskje opplever man atferdsendring, for eksempel at et barn som har vært livlig, plutselig trekker seg inn i seg selv og ikke samhandler mye med andre, sier Havik.

Før var dette et ungdomsfenomen. Nå gjelder det stadig flere også på barnetrinnet.

Lise Marie Sæhle, PPT Oslo

Havik understreker at skolevegring eller bekymringsfullt fravær ikke er en diagnose, men en strategi for å unngå noe som er vondt og ubehagelig. Bak skolevegring kan det skjule seg årsaker som mobbing, ensomhet, sosial isolasjon, en svak relasjon til læreren eller utrygge læringsmiljøer, skolerelatert stress eller konflikter i hjemmet. Ofte er det flere ting som forekommer samtidig. Situasjoner i skolen som kan være sårbare for mange elever, er overgangen fra barne- til ungdomstrinn, hyppige skifter av lærere og timer hvor man eksponeres – som i gym eller ved presentasjoner for klassen.

– De fleste takler skolens utfordringer greit, dersom skolemiljøet og forholdet til læreren er godt. Mange barn kan nok synes at skolen er litt kjedelig. Men da kommer de for å treffe venner. Har de ikke venner, kommer de kanskje for å treffe læreren. Har de ikke en god relasjon til læreren heller, er det fare for at de heller blir hjemme, sier Lise Marie Sæhle.

Barn med angst mer sårbare

– Internasjonal forskning viser at barn med angst og depresjoner, barn med lærevansker, barn innen autismespekteret, med nevroutviklingsforstyrrelser, tvangslidelser eller udiagnostiserte barn med symptomer på dette, har større risiko for skolevegring, sier Trude Havik.

Skolefravær starter ofte i det små, med elever som er fysisk til stede men som sitter stille i klasserommet, eller som dropper enkelttimer. Så utvikler det seg over tid.

– Problemene må tas tak i tidlig, for fravær avler fravær. Det kan føles behagelig der og da å unngå skolen, men det løser ingenting. Barnet kan ende opp med å bli mer isolerte, det går glipp av læring og det kan bli vanskeligere å komme tilbake senere. Som forelder er det viktig å ta kontakt med skolen så fort som mulig. Skolen må lytte og ikke bagatelliser foreldrenes bekymringer. Skolen må finne ut hva som er vanskelig for barnet på skolen og om det er individuelle forhold ved barnet som må undersøkes. Det er viktig å ikke låse seg til at dette er barnets, foreldrenes eller skolens skyld. Ha en åpen dialog og bruk laget rundt barnet, råder Trude Havik.

Skolens ansvar

Det er skolens ansvar å følge med og gripe inn dersom elever mistrives. Sæhle anbefaler tre tiltak hvis man som lærer merker at et barn holder på å falle ut.

– Første trinn for læreren er å skaffe seg oversikt over elevens fravær. Ha gode rutiner for kartlegging av fravær. Jeg kjenner til elever som har sneket seg unna matematikk i et år ved å sitte inne på toalettet. Neste trinn er å snakke med eleven, så tidlig som mulig. Finn ut hvorfor eleven vegrer seg. Ring hjem til foreldrene når eleven er syk igjen, og be om møte. Tredje trinn er å planlegge tiltak. Hvis situasjonen ikke bedrer seg, må du koble inn flere ressurser. Hvem kan være med på laget, skolehelsetjenesten, PPT, Oslohjelpa eller andre kommunale tjenester? Lag en plan for arbeidet. Samarbeid er utrolig viktig, sier Lise Marie Sæhle.

Det bekymringsfulle fraværet gikk markant opp etter pandemien.

Lise Marie Sæhle

Både Sæhle og Havik mener at skolene trenger grundigere fraværsregistrering for å få kontroll med fraværet, og at skoleledelsen må sette bekymringsfullt skolefravær og betydningen av det å være tilstede på skolen, på agendaen på foreldremøter.