– Jeg gikk rundt og håpet at klassekamerater og kollegaer ikke skulle be meg ut på kaffe eller be meg kjøpe med en yoghurt fra butikken, forteller Kaisa Hansen-Suckow. Foto: Adam Read.

– Jeg hadde kronisk angst og var redd for å bli avslørt

– På en måte merka jeg ikke så godt at vi var så annerledes, for mamma var veldig flink til å pakke det inn. Men det var jo bare oss to veldig lenge, og vi flytta en del rundt, utifra hvor det var billig å bo, mens alle andre bodde i husene sine for alltid, virka det som. Jeg var ganske stor før jeg skjønte at Syden, som alle dro til, ikke var én destinasjon. Vi dro jo alltid på telttur. Men jeg husker da noen i klassen fortalte at foreldrene deres sparte barnetrygden til dem, og kunne si nøyaktig hvor mye de kom til å få når de ble voksne. Da jeg spurte mamma hvor mye jeg kom til å få, sa hun rett ut at «det er forskjell på folk». Vår barnetrygd gikk til mat og klær, forteller Kaisa Hansen-Suckow.

I skrivende stund har hun nettopp kommet fra ferie i Tyskland og hjem til sitt eget hus i Kristiansand, hvor hun har mann, barn og trygg jobb i kommunen. Hun har gjort en klassereise, men den har vært lang og kronglete. Kaisa vokste opp med moren som aleneforsørger i Arendal på 90-tallet, etter at faren døde av en overdose. Uten å vite det, var Kaisa et tall i statistikken over fattige barn i Norge. Senere ble hun en fattig ung voksen.

Ingen å be om ekstra penger
Da hun som 16-åring skulle starte voksenlivet, hadde hun ingen å be om ekstra penger eller gode råd.

– Jeg hadde mange kunnskapshull. Det var så mye alle andre rundt meg bare kunne. Som å bytte adresse, hente skattekort, hvorfor det var viktig å ta vare på lønnsslipper, arbeidskontrakter, pinkodebrev. Jeg trodde jeg var dum, siden alle andre bare fikk det til. Jeg hadde en følelse av å stå på utsida og kikke inn. Jeg ble voksen før jeg skjønte at mange av disse opplevelsene kom av fattigdom, forteller Kaisa.

Godt skjult fattigdom
Hun har både skrevet bok og regissert kortfilm hvor hun beskriver livet som ung fattig. Det handler om en tilværelse som gjerne er godt skjult i Norge, i dårlig betalte jobber, kummerlige boliger, med gjeld som tårner seg opp og utmattende kamper mot NAV-byråkratiet. Kaisa har erfart hva et liv i fattigdom kan føre med seg av stress, angst, lav selvfølelse og skam.

– Jeg ser nå hvor mye jeg var bekymra for basale ting, og hvor mye kapasitet det tok å løse hverdagskriser hele tiden. Å ha råd til strøm, penger til middag, håpe på å ikke få mensen på feil dag for å ha råd til å kjøpe bind. Slike småkriser kontinuerlig gjør at verden blir skummel. Jeg forstår at fattige foreldre ikke alltid har overskudd til å gi barna all den kompetansen de trenger i livet. Det er en vanvittig slitsom jobb å ha for lite penger, sier hun.

Likevel turte hun sjelden å innrømme for andre hvordan hun hadde det.

– Jeg hadde kronisk angst fordi jeg gikk rundt og nesten løy til omgivelsene mine. Jeg turte ikke å innrømme at jeg ikke hadde penger. Håpet at klassekamerater og kollegaer ikke skulle be meg ut på kaffe eller be meg kjøpe med en yoghurt fra butikken. Jeg var livredd for å bli avslørt som fattig og dum, og en dårlig omsorgsperson for datteren min. Jeg hadde erfart fordommer mot fattige så mange ganger og internalisert mange av de tankene i meg selv, sier Kaisa.

Jeg har aldri følt meg så liten i hele mitt liv

Klemmer og plastposer med mat

Det som snudde tilværelsen for henne og ektemannen, var at de turte å be om hjelp da det var som aller mørkest. De var nygift. Kaisa hadde fått jobb, 100 % stilling i kommunen. Mannen studerte og jobbet, men stipendet hans uteble så lenge at betalingsplanen de hadde skaffet for å nedbetale regninger, røyk. Kontoen var tom, det var to uker til lønn og snart jul.

– Vi brukte to dager på å klare å sende en melding til en hjelpeorganisasjon i Kristiansand. Vi skreiv og sletta, skreiv og sletta. Lukka til slutt øynene og trykka send. Kort tid etterpå fikk vi et hyggelig svar om at vi kunne komme om to dager og hente mat. Jeg har aldri følt meg så liten i hele mitt liv som da vi kom dit. Jeg hadde superangst, forteller Kaisa.

Men damen som møtte henne, var bare hyggelig. Hun hadde gjort klar poser med mat for to uker. Klemmer ble gitt. Ingen spørsmål stilt.

– Ikke noe «tre måneders bankutskrift» eller «hvorfor er dere her». Bare godhet og lykke til. Men selv om det var en fantastisk opplevelse, så sa jeg til mannen min at «hit skal vi aldri igjen». Det ble også tilfellet. Mathjelpen gjorde at familien klarte å få frigjort nok penger til å starte betalingsplanen igjen. Det ble starten på en enorm snuoperasjon. Ett og et halvt år senere var de kvitt all gjeld og kunne starte på null.

– Endelig kunne vi legge oss om natta og droppe rutinene med å ramse opp budsjetter og alt vi måtte huske å gjøre, og bare legge oss å sove. Det var fantastisk, sier Kaisa.

Levevaner kommer til nytte

Nå som det er dyrtid, har mange av de levevanene Kaisa vente seg til som fattig, kommet til nytte.

– Man kjøper ikke nytt tøy, ny sminke eller noe til huset. Ikke noe kaffe ute. Man lager mat fra bunnen og gjør aktiviteter som er gratis, som å sykle til en lekeplass eller et bibliotek. Det klarer vi nå å finne en glede i, fordi vi vet at vi ikke må. Men mange i min generasjon har vokst opp med lave renter, høye lån og store forventninger til hva livet skal være. Jeg tror dette kan være en skremmende tid for mange, sier Kaisa Hansen-Suckow.