Hvor du bor og hva du kan betale kan avgjøre hva slags hjelp du kan få

Stadig flere psykologer går over til det private.

– Medlemmene opplever en moralsk utmattelse i det offentlige, sier Håkon Skard, presidenten for Norsk Psykologforening, til Mentalt Perspektiv.

— Jeg og mine kolleger i Øygarden kommune pleier å spøke med at vi trives så godt sammen at vi aldri kommer til å slutte i jobben, forteller Stian Espevoll.

Espevoll jobber som psykolog i Øygarden kommune, har lang erfaring som psykologspesialist og har biverv for Onlinepsykologene. Ofte får han tilbud fra ulike bemanningsbyråer som vil rekruttere ham til å jobbe for DPS og andre offentlige kontorer som sliter med fristbrudd og sprengt kapasitet.

Stadig flere psykologer velger å gå fra det offentlige til det private, viser en rapport fra Oslo Economics, bestilt av Norsk Psykologforening. Dette fører til en sentrering av psykologtjenester rundt de store byene, der de private helsetjenestene stort sett befinner seg.

Konsekvensen blir at hvor du bor og hva du kan betale vil avgjøre hva slags hjelp du kan få.

Moralsk utmattelse

– Vi har advart mot dette i årevis, for det har vært en utvikling der man får stadig høyere krav, uten at det følges opp med ressurser – og medlemmene opplever at de ikke har rammer for å gjøre en god jobb, sier Skard.

Det handler ofte ikke om lønn, ikke bare. Medlemsundersøkelsene viser at det for de fleste psykologer handler om faglig utvikling og bedre vilkår:

Tre av 10 psykologer som har svart rapporterer at de ikke får gitt god nok hjelp, både når det gjelder hvor lenge og hvor ofte pasientene kan få hjelp.

7 av 10 psykologer mener de ikke får gitt hjelpen pasienten trenger for å kunne komme tilbake til skole eller jobb.

— De tallene og det vi hører er at det å ikke få gitt god nok hjelp sliter på psykologene, sier Skard. — Mange forteller om en moralsk utmattelse – og etter hvert orker man ikke mer og søker seg vekk.

Høy belastning og mye byråkrati

Espevoll kjenner godt til situasjonen, og vet at mange psykologer har en arbeidshverdag presset på tid og ressurser.

— Når en pasient kommer på kontoret, skal man først gjennom X antall skjemaer, og så rapportere inn alle tiltak etterpå – det tar mye tid og energi. Altfor mye, og det er tid som kunne blitt brukt bedre, på behandling.

Han tror høy arbeidsbelastning og mye byråkrati er en viktig grunn til at så mange velger å slutte i det offentlige.

Nedbygging av døgnplasser på sykehus har også ført til mer press på spesialisttjenesten. Både i antall pasienter, men også at flere av pasientene har komplekse lidelser – og livssituasjoner – som det ikke er noen boks å krysse av for.

— Psykisk helse sitter gjerne lengst nede ved bordet når man fordeler ressurser, sier Skard.

Vikarparadokset

— Samtidig er både kommuner og helseregionene pålagt å levere tjenester og overholde frister. Det fører til en situasjon der man presser de fast ansatte til bristepunktet, men også må bruke store summer på å leie inn kompetanse. Paradokset nå er at dersom to ansatte spesialister er overarbeidet og misfornøyde kan de si opp, få ansettelse hos et bemanningsfirma og så bli leid inn igjen med bedre vilkår. Og til dobbel pris for sykehuset, forteller Skard.

— Det er så lite bærekraftig, og det burde være mulig å gjøre noe med.

Arbeidsmiljø og fellesskap er viktig. Espevoll har selv tidligere tatt oppdrag for DPS. Han er kritisk til at det utvikler seg en kultur der man leier inn psykologer for å ta toppene. For det er annerledes å komme inn som innleid, mener han. På en fast arbeidsplass vil man kjenne hverandre, ha opparbeidet tillit og vite hvem som kan hva. Når man kommer inn som innleid er det høyere terskel for å be om råd eller hjelp.

40-50 % av befolkningens behov for helsetjenester innen psykisk helse er udekket

— Det går ut over stabiliteten og fellesskapet. Alt som ikke kan måles og krysses av på egentlig. Jeg er skeptisk til det som virker å være en innstilling om at så lenge noen “er på jobb” og kan krysse av skjemaer og klokke timer, er det godt nok, sier Espevoll.

Hvis ikke det offentlige kan være lønnsledende, må de i hvert fall være konkurransedyktige på andre vilkår. Som å gi psykologene faglig utvikling, spesialistpermisjoner, godt arbeidsmiljø og meningsfylt arbeid, mener Espevoll.

— For mange er det sånn at man alltid ligger bakpå, og det sliter på mange psykologer. Uansett hvor hyggelig man har det i lunsjen, sier Espevoll.

Løsningen, da? Noen forslag, Skard?

— Ja. Mer ressurser. Nå er det litt forenklet, men vi må i hvert fall synliggjøre at for hver ny rettighet som vedtas utløses arbeid, mange årsverk – og da må det følges opp med ressurser.

— For det kan ikke fortsette sånn. Dette er både mye omtalt og godt dokumentert, blant annet av Riksrevisjonen. I dag er det estimater som viser at 40 – 50 % av befolkningens behov for helsetjenester innen psykisk helse er udekket – da trenger vi å gjøre noe annerledes.