Barnefellesskapet som forsvant
– Barn er et produkt av de omgivelsene de gis. Er det noe galt, må voksensamfunnet se på seg selv, mener barndomsforsker.
– I etterkrigstiden, på 1950- og 60-tallet, var selvstendighet og uavhengighet viktig i oppdragelsen, sier Ellen Schrumpf, professor i historie ved Universitetet i Sørøst-Norge til Sinn og samfunn.
Dette var husmorens tidsalder, og det er lett å tenke at siden mor var hjemme hele dagen. Var hun også mye sammen med barna. Det stemmer ikke, forteller Schrumpf.
– Mor var opptatt med å holde hjemmet i orden, lage, strikke og lappe klær, vaske. Å holde barna og familien fødd, kledd og rene var hennes jobb. Orden og hygiene var vektlagt. Barna ble sendt ut for å leke. Det var ikke bare for å avlaste mor, som hadde nok å gjøre inne, men det var også sett på som sunt og oppbyggelig å være mye ute i naturen i all slags vær.
Sett med dagens foreldreøyne var barna mye alene og lite sammen med foreldrene sine eller andre voksne – barnehage var ikke vanlig. Skjønt, alene var de jo slett ikke, forteller historieprofessoren og barndomseksperten.
– Barna hadde et viktig fellesskap med andre barn som også var sendt ut for å leke. De lærte av hverandre. De lærte å løpe, svømme, sykle, slåss og å greie seg på egen hånd. Det store barnefellesskapet og en sterk barnekultur er det som kjennetegner denne perioden.
… Men kan ikke det være farlig, da? Å overlate barna til seg selv ute i naturen? … Eller er dette kanskje et spørsmål bare en forelder fra 2023 kan finne på å stille?
Schrumpf trekker på smilebåndet. Tidene har endret seg, slår hun fast.
– Foreldreomsorg og kjærlighet på 50- og 60-tallet var klær, mat, et rent hjem – materiell omsorg. I dag er relasjonen mellom foreldre og barn preget av intimitet og nærhet. Det er mye kjærlighet og skjerming. Familien er blitt barnesentrert. Barnet er i sentrum for familiens totale oppmerksomhet. All kjærlighet og oppmerksomhet rettes mot dette ene eller de få barn i familien.
Det høres jo fint ut. Eller kan det bli litt for mye oppmerksomhet?
– Dette inngår i den totalt kontrollerte barndommen vi ser i dag. Og det kan ligge kontroll og disiplinering i emosjoner også. Å tilfører en masse intimitet og følelser til barnet gir også en mulighet for å unndra barnet disse følelsene. Vi ser en psykologisering av barneoppdragelsen i dag. Og så tenker jeg at barnet ikke blir selvstendig sammenliknet med etterkrigstidens barndom der selvstendighet var et uttalt mål. Barn blir aldri voksne i dag, de forblir i familien, mange bor hjemme lenge, mens de før i tiden var voksne som 14-, 15-åringer. Denne avhengigheten og intimiteten mellom foreldre og barn kan virke knugende.
Hvordan var dette i riktig gamle dager, fikk barn være barn før i tiden og?
– Ja, vi har alltid hatt en barndom, men oppfatningene våre av hva barndom er har endret seg. Tidligere har forskere ment at barndommen ikke har eksistert før tidlig moderne tid, at barn ble ansett som små voksne før, men det har vi nå gått bort fra. Barn har alltid vært barn, forteller historikeren.
Barndom på 1700-tallet var preget av at samfunnet var gjennomreligiøst. Barn ble oppdratt i tråd med den kristne moralkodeksen. Lydighet og underordning var viktig. Gud var den overordnede, og alle måtte underordne seg Gud, og foreldrene var Guds representanter på jorden.
På 1800-tallet slipper den religiøse strengheten etter hvert tak. Det blir lagt mer vekt på opplysning og kunnskap, og skolen blir utviklet. Skoleloven som kom i 1889 i Norge slo fast at alle barn skal gå på skole, og de skulle ikke bare lære katekismen.
– Nå kom orienteringsfagene inn i utdannelsen. Norsk, historie og geografi. Kunnskap ble viktig. Den norske skolen ble bygget ut som et ledd i nasjonsbyggingen. For at demokratiet skulle fungere, var det nødvendig å ha en skole som gjorde at folket kunne ta opplyste valg. Den norske skolen var særpreget her, fordi den ble bygget ut samtidig med at nasjonen ble bygget.
Vi hopper 100 år fram i tid. Både barndom og foreldreskap har endret seg drastisk.
– På 1980- og 90-tallet oppstår det et skille. Det kom ikke brått, men det kom endringer, langsomt. Nå er velferdsstaten ferdig bygget, vi får markedsliberalisme, det kommer nye forventninger og krav til skole og barndom. Etter hvert utvikler curling-barndommen seg; den kontrollerte barndommen. Og nå er det mer eller mindre slutt på å sende barna ut for å leke på egenhånd.
– Barn er nå veldig institusjonalisert. De går i barnehage og på skole og er under sterk voksenkontroll hele barndommen. De blir pushet og presset og heiet fram både av skole og av familie. Det fører senere til økte prestasjonskrav til barn og unge – til generasjon prestasjon. Og det er ikke bare i skolen dette skjer, det skjer også i barnehagen. I dag blir barnehagebarna testet og prøvd på alle kanter og bauger.
Seksåringene, som ble lovet lek, men som fikk skole, er et typisk trekk for vår tid, mener Schrumpf.
– Barn skal yte og prestere i dette utdanningssamfunnet. Konkurransen er blitt hard. Utdanningssamfunnet er rettet mot at alle skal ha studiekompetanse. Det er forferdelig tøft for ungdom som ikke har denne interessen eller når talentene ikke ligger akkurat der.
Det er ikke veldig lenge siden det var litt større plass for å ikke være helt lik de andre og for å kanskje ikke prestere topp akademisk eller i idrett.
–Det var mye mer rom for forskjellighet før. Jeg mener at rammene som institusjonene våre, som skolene og barnehagene, setter opp, er blitt altfor trange. Det er altfor lite rom for ulike barn, for ulike talenter og ulike kompetanser. Mange sliter og lider i en skole som nå er 13 år lang for alle sammen. Det er jo hele barndommen og ungdommen, det, utbryter Schrumpf.
– Det synes jeg er veldig problematisk. Før kunne de som ikke var skoleflinke slutte etter syv år på skolen og gå ut i arbeidslivet. Næringslivet hadde plass for dem, det var plass for de unge og for de ufaglærte, og de kunne være til nytte. For det er jo det mennesket trenger: å bidra, å være til nytte og å mestre.
I tillegg har det store og viktige barnefellesskapet fra 1950- og 60-tallet forsvunnet, sier professoren. I stedet for å gå ut i naturen sammen, går barn og unge ut på sosiale medier og ut i gaming.
– Der sitter de for seg selv og bygger ikke relasjoner. Jeg vet at noen sier at man bygger relasjoner på nettet, men det er likevel en økt individualisering som foregår, som gjør at barn og unge både promoterer seg selv som individer i den sosiale nettverden og konkurrerer med hverandre om oppmerksomhet og om å bli sett og bli likt, sier Schrumpf.
Hun understreker at hun ikke vil romantisere fortiden, det er ikke poenget. For det er ikke slik at alt var bedre før. Vi må også se på foreldre-barn-relasjonen:
– Foreldre har alltid elsket barna sine. De har alltid villet det beste for dem, det er bare gjort på ulike måter opp igjennom tidene.
