Løft blikket

Vi trenger hverandre.

Mandag 10.oktober var det Verdensdagen for psykisk helse. Årets tema var Vi trenger hverandre, løft blikket.

Sommeren 1998 hadde jeg min første store kunstutstilling, alle maleriene handlet om drapet på min tvillingsøster Elin og min beste venn Jin 1 ½ år tidligere. Jeg hadde ikke malt disse bildene for noen andre, de var store, mørke og dystre med bleke, forvridde lik i fokus. Absolutt ikke spesielt salgbare for en ung og ukjent kunstner.

Jeg var fremdeles kunststudent og syntes det var stor stas med en helt egen utstilling med kun mine bilder. Jeg gledet meg naturligvis, men hadde likevel ikke noen spesielle forventninger. Utstillingen var i hjembygda mi, lille Rindal, med kun 2 000 innbyggere, jeg håpet naturligvis at familie, venner og bekjente skulle komme, men lengre enn det hadde jeg ikke tenkt egentlig.

Jeg var totalt uforberedt på det som skjedde, ikke bare ble utstillingen meget bra besøkt, men den fikk også utrolig mye dekning av nasjonal media, både i aviser, tv og ukeblad. Det at jeg malte døden var det som fascinerte media, på TV2 Nyhetene omtalte de utstillingen min under tittelen Blodig Kunst mens Dagbladet gikk for Tårer for drapskunst.

Til tross for all oppmerksomheten er det jeg husker best fra denne perioden vanlige publikums reaksjoner.

All responsen førte til at utstillingen reiste til flere galleri i Norge. Alle stedene skjedde det samme. Mennesker jeg aldri hadde møtt før kom opp til meg med tårer i øynene, ga meg en klem, og fortalte meg sine historier om sorg, tap, alvorlig sykdom og depresjon. Flere gråt åpenlyst foran bildene og fortalte at de kjente seg igjen i maleriene mine.

Jeg fikk høre ting som – Slik følte jeg det da mamma døde av kreft og – jeg kjenner meg igjen i det bildet der, jeg hadde det slik da broren min begikk selvmord.

De fikk se og oppleve at andre også har gått gjennom noe lignende, at de ikke var alene om å leve med så mye psykisk smerte. I tillegg fikk mange av dem snakket ut om følelsene sine.

De følte seg sett og forstått, og da er vi inne på årets tema for Verdensdagen for psykisk helse – dette med å løfte blikket og at vi trenger hverandre.
Ensomhet og utenforskap er sentrale utfordringer for den psykiske folkehelsa. 11% av befolkningen er plaget av ensomhet, og det har vært en jevn økning i ensomhet blant ungdom.

1 av 5 oppgir at de har få personer å regne med ved store personlige problemer. Hver fjerde ungdom sier de ikke har noen å snakke med når livet blir vanskelig.

Jeg kjenner meg igjen i det. Jeg følte meg ensom, alene, annerledes, og rett og slett bare utenfor. Ingen av mine medstudenter eller jevnaldrende venner forstod hva jeg gikk gjennom den gangen. Problemene de hadde var nok store for dem, men i mine øyne var de ubetydelige. Når du føler deg utenfor er det vanskelig å akseptere seg selv.

Kunstlærerne mine på akademiet i England var ikke videre begeistret for min morbide fascinasjon av døden. En av dem ba meg om å vennligst kun være deprimert i helgene slik at det ikke gikk ut over studiene mine. Han ønsket at jeg skulle male mer nøytrale ting i stedet, man skulle ikke snakke høyt om ubehagelige og vanskelige ting som drap. For å sette den samtalen i perspektiv: det blir som å be noen med gipset arm eller bein om å kun være syk og bruke gips i helgene, men fungere som normalt ellers….

Jeg var 22 år og hele min verden hadde kollapset. Hvordan skulle det kunne være mulig for meg å male noe pent og nøytralt? Jeg tror ikke fornektelse er løsningen på noe som helst.

Jeg brukte ikke kunsten min som terapi bevisst, men min åpenhet via kunsten hjalp meg. Den tilhørigheten jeg opplevde å få fra ukjente mennesker – som forstod meg – forandret hele tilværelsen.

Dette var det som virkelig betydde noe for meg – mye mer enn oppmerksomheten jeg fikk i media.

Tilbakemeldingene fra publikum ble en del av min helbredelse. Det at jeg kunne skape kunst som hjalp andre mennesker med å bearbeide sin smerte og sorg. Det at mange ukjente blottla sine reaksjoner og følelser for meg ble en verdifull og sterk opplevelse som hjalp meg på flere måter. Kunsten min var brått både nyttig og viktig. I sterk kontrast til reaksjonene jeg hadde blitt vant til fra professorene på Kunstakademiet. Det føltes godt.
Kunst og kreativitet ble livsviktig og ga meg en mening med livet.

Jeg kommer aldri til å føle meg 100% frisk, men jeg har lært meg å leve med meg selv slik som jeg er.

Psykisk smerte er vanskelig å forstå for mange tror jeg, den er også vanskelig å beskrive, det er kanskje en av grunnene til at jeg maler den om og om igjen. Det har skjedd mye siden jeg fikk min diagnose, men jeg er dessverre ikke alene om å kjenne noen som fremdeles mener at løsningen på psykisk sykdom er å ta seg sammen!

Verdens helseorganisasjon rangerer depresjon på en fjerdeplass over de ti lidelsene i verden som medfører størst tap av livskvalitet og leveår og som den mest vanlige psykiske helseplagen hos barn og unge i verden.

Norske og internasjonale studier viser at 30-50% av voksne vil få en psykisk lidelse i løpet av livet. Angstlidelser og depressive lidelser er de vanligste i Norge. Psykiske lidelser er en stor årsak til fravær fra arbeid, førtidspensjoneringer og arbeidsuførhet.

Jeg tror det er viktig å kunne snakke om at det er helt ufarlig å slite psykisk. Av og til har vi alle lyst til å gå i hi og dra dyna over hodet. Vente til våren med å takle hverdagen og omgivelsene, eller i hvert fall til verden føles bedre.

For meg har det alltid vært naturlig å være åpen om egen psykisk helse. I et håp om å kunne bidra til å skape aksept for at angst, depresjon og andre psykiske problemer er vanlig, og at det finnes hjelp.

Livet kan føles som en berg- og dalbane innimellom. I noen perioder trenger vi virkelig mer oppmerksomhet. Det føles ekstra godt å bli sett når livet føles tungt og vanskelig.

Livet er ikke rettferdig. Jeg tror det er viktig å ta seg tid til å vise folk at du bryr deg ved å ta deg tid til å spørre dem hvordan de har det.
Men husk at det ikke alltid er like lett å svare ærlig på spørsmålet om hvordan du har det. Rett og slett fordi de som spør ofte bare forventer et kort – bare bra! til svar. Vær forberedt på at svaret du får kan være ubehagelig, slik at du takler et slik svar. I tillegg er det lurt å ha i bakhodet at du sjelden kan se på noen at de sliter psykisk, og det er heller ikke alle fysiske sykdommer som er synlige.

Jeg har selv opplevd folk som omtrent har steilet og rygget når jeg har svart ærlig både om depresjon eller om underlivet mitt. Hadde jeg vært hest eller ku hadde jeg blitt sendt til nødslakt for lengst.

Heldigvis er jeg evig optimist

Så løft blikket. Legg merke til de rundt deg. Vær oppmerksom, vis interesse og spør mer. Alle har behov for å bli sett. Det gir en følelse av å høre til og å være viktig.