Kampen for tilværelsen

Tanker i adventstiden

Jeg ønsker å skrive denne historien anonymt etter nøye vurderinger. Det er ikke bare lett å stå fram med navn og bilde. Noen ganger kan det være greit, men ikke alltid. Det finnes fortsatt mange ting som er forbundet med skam, tabu og fordommer i Norge, selv i 2022. Nordmenn er ikke alltid like inkluderende. Jeg snakker av erfaring.

Julen nærmer seg raskt nå. Jeg har alltid gledet meg til denne høytiden helt fra jeg var barn. Det er så mye positivt som skjer før jul: julekonserter, ulike typer julemarkeder, julebord. På jobben var det alltid hektisk før jul. Jeg likte både spenningen, stresset og atmosfæren. Adventstiden gir oss mulighet til refleksjon og nye tanker om livet. Det er viktig, og det er det jeg forsøker på nå. Som pensjonist har man rikelig med tid til refleksjoner og gjøre opp status for sitt liv.

En god og trygg start i oppveksten er et godt utgangspunkt senere i livet. De som får oppleve det er heldige. Jeg hadde en nokså annerledes og utfordrende oppvekst enn de fleste. Jeg måtte bruke mye tid på skolearbeid i mange år etter fylte 18 år, ofte i kombinasjonen med fulltidsjobb. Det ble ikke mulig å etablere noe eget sosialt nettverk. Mitt nettverk ble kollegaene og elevene på kveldsskolen. Jeg hadde ingen fritid til å dyrke egne interesser, og ofte var jeg dødssliten.

For meg var det viktig å få en god utdannelse og jobb, det fikk førsteprioritet. Å etablere egen familie var heller ikke mulig med mitt dagsprogram. Jeg har vært singel hele livet. Som singel faller man lett mellom to stoler ettersom alt er basert på kjernefamilie.

Hver jul feiret jeg sammen med mine foreldre. Det var hos dem vi alle møttes. Selv om det ikke var noen storslått julefeiring, var det alltid hyggelig å komme hjem. Dette var en tradisjon som varte i over 55 år. Da de falt fra, var det ingen å feire jul sammen med. Hvem skal jeg feire jul med nå? Det er ikke lett å etablere nye konstellasjoner i godt voksen alder. Alle andre hadde etablert sine tradisjoner og der får man ikke automatisk innpass.

Plutselig sto jeg der på bar bakke. De første par-tre årene feiret jeg julen alene i utlandet. Det ble en nødløsning som var til å leve med – inntil videre.

Jeg synes det er best å feire jul i Norge. Slik livet mitt er blitt, må jeg nok feire jul alene framover også.

Arbeid og fritid – hånd i hånd

Da jeg var ferdig utdannet, fikk jeg mye ledig tid på kveldene. Det var en helt ny opplevelse. Nå ville jeg bruke fritida mi på frivillig sosialt arbeid. Valget falt på kristent arbeid. Det var ikke mangel på oppgaver for meg. Det ene vervet ledet til et annet. Jeg fikk tidlig i oppveksten beskjed om at fritiden min ville bli en utfordring for meg med min skolebakgrunn. De mente at jeg ville slite med å skaffe meg egne venner utenfor arbeidet og fritidsaktivitetene. Dessverre fikk de rett på mange måter uten at jeg skjønner hvorfor. Hva gjør jeg galt? Hva er feil med meg? En del ulike spørsmål dukker stadig opp. Jeg er helt normalt utrustet som alle andre med høgskole-utdannelse innenfor sosialsektoren.

Det var ingen suksess å be folk hjem til seg. De fleste takket nei. Noen responderte med latter, noen med avvisning eller lar være å svare. På jobben var det to utdannede prester, Per og Arne. Etter en tid sluttet Per og begynte som prest i Den norske kirke. Stolt fortalte jeg kollegaen min om at Per besøker meg av og til. På en nedlatende måte svarte Arne: Hva slags interesse kan han ha av å besøke deg?

Bruk ikke krefter på å kjempe deg til en plass i noens liv, for hvis de vet å verdsette deg for den du er, er plassen reservert.

På jobben var mine tjenester etterspurt og «alle» ville ha en bit av meg. Arbeidet mitt ble verdsatt og belønnet med ros. Det satte jeg stor pris på. Enkelte kollegaer sa: Det er ingen som får så mye skryt og anerkjennelse som deg. I min jobb ble jeg kjent med «alle».

I voksen alder fikk jeg diagnosen sosial fobi. Det betyr at jeg unngår store sosiale sammenkomster hvis det går an. I julebordsesongen er det mange sosiale tilstelninger på jobben. Jeg liker det. Det er jo hyggelig helt til man får spørsmålet: Hvem skal du feire jul med i år? For de som ikke har noen å feire jul med, blir sånne spørsmål ubehagelig. Hvordan svarer man på sånne spørsmål? Selvfølelsen min blir ikke bedre når de snakker om hvor aktiv jul de skal ha med sine venner og familie. I sånne sosiale settinger føler jeg meg mislykket og ukomfortabelt. De siste årene har jeg unngått sånne sosiale lag.

Etter over 40 år i arbeidslivet måtte jeg slutte av helsemessige årsaker. Kroppen klarte ikke stresset. Da jeg sluttet, forsvant også det sosiale nettverket jeg hadde på jobben. Ikke alle får med seg kollegaer over i pensjonsalderen.

De plagsomme høytidsdagene

Jeg har aldri vært flink til å skaffe meg venner. Menn, og særlig mange single, er ikke flinke til å bygge opp et sosialt nettverk. Høytidsdager som julaften, nyttårsaften og 17. mai er mine verste dager i året. Disse dagene har jeg ingen å være sammen med. Jeg har heller ingen som jeg kan be eller noen som inviterer meg med i deres feiring. På sånne dager får man virkelig kjenne på ensomheten og tomrommet. Negative tanker og følelser får fritt spillerom.

Jeg ser ingen umiddelbar løsning på problemet. Fortellingen om «Piken med svovelstikkene» av HC Andersen gir en god beskrivelse om det å stå utenfor på sånne høytidsdager. I media leser man at folk har ligget døde i flere måneder og år uten at noen har spurt etter dem. Jeg frykter dette også kan gjelde meg. Denne tanken har streifet meg flere ganger. Med 800 venner på Facebook skulle man tro at fritiden var fylt opp av aktiviteter og samvær med venner og familie, men slik er det ikke. Jeg kan ikke huske når jeg sist ble invitert bort til noen. I alle fall må det være mange år siden.

Alle klarer nok å være alene en julaften og nyttårsaften en gang iblant. Når man i tillegg er alene gjennom hele året også, går det på helsa løs. Jeg føler meg maktesløs og handlingslammet over min egen livssituasjon. Det hele opplevelses som et utmattelsessyndrom. Jeg ønsker bare å sove for å gjøre dagene kortere.

Vil du være med, så heng på

Jeg har reist over hele verden gjennom fire tiår. Reisene har gjort meg godt. Da får jeg et pusterom fra alt som tynger meg her hjemme. Når jeg er på reise, kan jeg slappe mer av og være meg selv. Her er det ingen som kjenner meg. Personligheten min får en helt annen karakter. Jeg blir mer glad og tilfreds med meg selv. Personlig føler jeg meg mer hjemme i disse fremmede kulturene enn i den norske kulturen. De tar meg for den jeg er, ikke for den jeg burde være. I deres kultur finnes det ingen jantelov. Å være på reise utenlands er befriende og avslappende. Her behøver jeg ikke slåss for å komme inn i fellesskapet. Plassen er allerede reservert til meg.

På mine turer har jeg fått sett og opplevd flere ulike kulturer og levesett på nært hold, både i Asia, Afrika og Europa. For meg har dette vært nyttig kunnskap å ta med seg. Mitt inntrykk er at disse menneskene tar mer vare på hverandre uavhengig av alder, kjønn eller sosial status. De er mer inkluderende og imøtekommende overfor fremmede. I begynnelsen var dette uvant for meg. Jeg var ikke vant med slikt. Etter hvert skjønte jeg at dette var en viktig del av deres kultur. I hektiske London midt i rushtrafikken rotet jeg meg bort på undergrunnsstasjonen. En forretningsmann kom bort til meg og ville hjelpe. Han ble med meg til ønsket stasjon. For ham tok dette 30 minutter av hans tid.

I Laos og India ble jeg invitert med i bursdagsfeiring og bryllup uten at jeg kjente dem. Selv i «sære» Frankrike ble jeg ønsket med når noen ungdommer festet litt på en restaurant. I Bulawayo i Zimbabwe ble vi tatt godt imot av lokalbefolkningen. De takket oss for at vi ville besøke deres land. Dette er noen få eksempler av mange. Noe sånt har jeg aldri opplevd i Norge. Med hånden på hjertet vil jeg si: Jeg føler meg mindre ensom i utlandet.

Framtiden

Jeg valgte muligens feil område å engasjere meg i på fritiden min. Brukte tida mi innenfor kristne organisasjoner. Menneskene var for så vidt hyggelige de, men som singel har man liten mulighet for å etablere nye vennskap. Alt var basert på kjernefamilien. Det var lett å føle seg som en outsider i etablerte miljøer. Jeg er lite optimist med tanke på framtiden. Slik har det vært i flere årtier. Å endre noe på min livssituasjon nå, virker helt håpløst og uoppnåelig. En endring må i tilfelle skje i et samspill med andre. Jeg føler at jeg har gjort mitt beste – uten å lykkes.

Nå som det snart er jul og et nytt år, er det lov å komme med ønsker. Jørn Hoel synger om å ha en drøm. Innholdet i hans sang får bli mitt ønske for framtiden.