Ensomhetens århundre
Fellestrekket for menneskene vi møter er at de alle har kjent eller tidvis kjenner på en gnagende ensomhet. Hva skyldes det, vil Østby vite, og hvor kommer den dysfunksjonelle ensomheten fra?
I 2019 lanserte regjeringen, som en del av Folkehelsemeldingen, en strategi for å forebygge ensomhet. Siden da har tematikken fått stadig mer oppmerksomhet. Et av hovedmålene var å få økt kunnskap om ensomhet, samt effektive tiltak. Det samme kan sies å være utgangspunktet i Hilde Østbys nye bok, Kart over ensomheten. Om vår ustoppelige trang til fellesskap og hva som driver oss fra hverandre.
Ideen får hun mens hun leser Tove Jansons, Hvem skal trøste knøttet for datteren sin under pandemien. Jansons fortelling handler om det lille knøttet som er så ensomt, og som blir skremt av Hufsa som hyler i natten. Etter at Østby er ferdig med boken kjenner hun på et ubehag, hvorfor er knøttet så ensomt, hvem er egentlig Hufsa?
Med Jansons klassiske barnefortelling som bakteppe tegner forfatteren opp en sakprosafortelling som ikke bare handler om hennes egen ensomhet, hun møter også andre personer, både fra sin nære krets, samt mer eller mindre kjente skikkelser fra norsk offentlighet. Fellestrekket for menneskene vi møter er at de alle har kjent eller tidvis kjenner på en gnagende ensomhet. Hva skyldes det, vil Østby vite, og hvor kommer den dysfunksjonelle ensomheten fra?
I det daglige tenker vi kanskje ikke over betydningen av blikk, berøring og latter.
Gjennom flere ulike tematikker og forskning prøver hun å nærme seg et svar. I et kapittel tar hun for seg huden vår og forklarer hvorfor berøring er så uunnværlig for et lite barn. Hun gransker blikkets og latterens betydning og demonstrerer hvordan det å bli ledd av eller oversett kan føre til utenforskap og en negativ ensomhet. I det daglige tenker vi kanskje ikke over betydningen av blikk, berøring og latter, men Østbys tilnærming gjør at vi kan reflektere over dette på nye måter.
Det samme gjelder for koblingen mellom ensomhet og rasisme. Som regel er det ikke ensomhet som diskuteres når vi snakker om ekskludering og diskriminering, men Østby viser at dette er noe vi så avgjort bør gjøre. Kanskje kan ensomhetsvinklingen gjøre det lettere for oss å leve oss inn i situasjonen til personer som opplever rasisme. Ensomhet er tross alt noe de aller fleste har opplevd og følt på kroppen, og kan relatere seg til.
I tillegg til å hente ut metaforer fra Jansons bok som hun sømløst vever inn i sin egen tekst, bruker hun hverdagslige hendelser fra egen hverdag for å underbygge eksemplene sine, som hva det gjør med henne når hun ler ukontrollert med barnet sitt. Dette skaper gjenkjennelse hos leseren som, sammen med klart og tydelig språk, gjør det enkelt å følge forfatterens resonnementer.
Kanskje den enkle løsningen Hilde Østby skisserer kan lede oss på riktig spor?
I etterkant av Folkehelsemeldingen publiserte Statistisk sentralbyrå en artikkel i 2021 hvor de blant annet påpeker at særlig unge mennesker føler seg ensomme. Dette er noe Østby vier mye plass. Hun trekker frem at sosiale medier og internett spiller en helt sentral rolle i å fremprovosere denne formen for ensomhet. At de negative konsekvensene knyttet til dette er noe vi ennå ikke har tatt fullt og helt innover oss, kommer tydelig frem i Østbys tekst, som kan få oss til å snakke mer om unge og voksnes nettvaner.
Dette oppleves som engasjerende og viktig forskningsformidling hvor forfatteren klarer å kaste nytt lys på dagsaktuelle problemstillinger, samt presentere spennende fakta på en levende måte. Her er boken på sitt beste, enten hun skriver om overnevnte tematikker eller om hvordan vi mennesker har utviklet ensomhet fordi det ga oss bedre muligheter til å overleve mens vi ennå levde i små stammesamfunn. Streifet du for langt vekk fra stammen, kunne du risikere å bli spist av ville dyr, men kjente du deg ensom ville du søke tilbake til gruppen. Fellesskapet ble med andre ord redningen. Mennesker har antagelig også forskjellige evner til å føle ensomhet. Menneskegruppen hadde nemlig bedre betingelser for overlevelse om den bestod av ulike typer. Vi trenger både oppdagerne og de som blir hjemme og bygger sosiale institusjoner.
Jo lenger ut i teksten vi kommer, jo tydeligere blir det at boken kan leses som en 22. juli-bok, men også en korona-bok. Ikke bare fordi forfatteren gir disse voldsomme og rystende hendelsene mye plass, de brukes også for å illustrere ensomhetens vesen i sin ytterste konsekvens.
Samtidig er det her noen av bokens svakheter gjør seg gjeldende. Få hendelser i moderne tid har vel blitt skrevet mer om enn 22. juli og de siste årenes globale pandemi. Nettopp fordi dette er to hendelser som har blitt så til de grader dekket, både i litteraturen, men også gjennom media, krever det noe ekstra å si noe om disse temaene som ikke allerede har blitt sagt.
Selv om dette ikke er bokens sterkeste sider, er det tydelig at vi har å gjøre med et ambisiøst prosjekt, som favner bredt, men her ligger også en annen av bokens utfordringer. Med så mange perspektiver, tematikker og synsvinkler som forfatteren har med, er det ikke til å unngå at teksten enkelte steder oppleves noe overfladisk. Forfatteren får ikke boret dypt nok i alt hun belyser, det være seg alt-right-bevegelsen, årsaken til hvorfor de store byene avler ensomhet, eller hvorfor japanere ikke ser hverandre inn i øynene.
Sosiale medier og internett spiller en helt sentral rolle i å fremprovosere ensomhet.
Mengden av ulike vinklinger fører til at anekdoter, henvisninger til litteratur og personer som uttaler seg hoper seg opp, noe som gjør teksten springende, men også gjentakende, da like poeng repeteres av ulike personer. Dette kunne vært løst med en strammere redigering, men får også frem hvor vanskelig det er å avgrense et så stort tema som ensomhet.
Det tar tid å utforme et kart. Bare tenk på hvordan menneskene forestilte seg verden før de store oppdagelsenes tid. Etter hvert som vi forflyttet oss, ble kartene over kloden og kontinentene mer og mer detaljerte.
Kart over ensomheten er ikke et perfekt og komplett kart, men heller en nødvendig start på kartleggingen av et tema som neppe kommer til å mindre relevant i fremtiden. Det vil sannsynligvis ta flere forsøk å utarbeide kart som kan gi oss en fullverdig oversikt på hvor ensomheten kommer fra og hva den kan føre til, og ikke minst hvordan vi kan få bukt med den. Hilde Østbys svar er kanskje ikke revolusjonerende, men uten å røpe hva hun konkluderer med er det ikke usannsynlig at den enkle løsningen hun skisserer kan lede oss på riktig spor.
Boktittel: Kart over ensomheten
Forfatter: Hilde Østby
Forlag: Cappelen Damm 2022
Sider: 343